Formaningens viktige rolle i sjelesorgen

Hopper vi over potensielt livsnødvendig formaning i traumesensitivitetens navn?

Jeg begynner med å komme med to definisjoner:

Formaning kan være å oppfordre inderlig, oppmuntre, veilede, advare, fraråde eller irettesette.

Traumesensitiv omsorg handler om å forhindre at traumatiserte mennesker utsettes for ytterligere krenkelser og skader, og om å sikre at de blir forstått og møtt i henhold til sine behov.

Som Christian Life Coach er jeg opptatt av å løfte frem sannheten. Jeg er ikke veldig kjent med andre sjelesørgere sine måter å jobbe på, men jeg har likevel fått et inntrykk av en utvikling innen feltet som jeg mener er bekymringsverdig. Det kan virke som mange sjelesørgere og kristne veiledere i dag har blitt så opptatt av å bygge trygge relasjoner med de som kommer for samtale at de ender opp med å unngå all form for formaning og rettledning. Jeg er enig i at det å legge til rette for tillit og trygghet er helt grunnleggende når man jobber med å snakke med mennesker. Men det må ikke komme på bekostning av formaning dersom det er nødvendig. I verste fall kan vi risikere at vårt arbeid blir å trygge og trøste mennesker videre på sin vei mot fortapelsen.

Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg. - Heb. 10, 24-25

Derfor må dere formane og oppbygge hverandre, som dere også gjør. - 1. Tess. 5, 11

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, hymner og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. - Kol. 3, 16

Det er selvsagt også en tid for alt. Å holde tilbake formaning kan være riktig i ett øyeblikk, men fullstendig galt i et annet. En ting er hvertfall sikkert - der hvor formaning uteblir helt, der er det svært begrenset hva Gud kan få utrettet i et menneskes liv. For at forløsning og frihet skal finne sted kreves det overbevisning om synd, så man får anledning til å vende om og motta tilgivelse. For at overbevisning om synd skal finne sted kreves det at man blir konfrontert med sannhet. Da er det hjelpsomt om noen frimodig holder frem sannheten i kjærlighet, og ikke skygger unna den for å beholde en trygg og god tone i relasjonen.

Det oppleves dessverre risikabelt og fjernt for mange å skulle formane noen, og kanskje er det særlig utfordrende dersom man står i en sjelesørgerrolle, da man har en form for makt overfor den andre. Ofte kan de som kommer til samtale ha med seg vonde erfaringer fra tidligere relasjoner, og det er viktig at man er bevisst dette, da det å komme med en formaning for enkelte kan oppleves svært skremmende. Dette gjelder ofte dem som forbinder skyld med fysisk og/eller psykisk vold. Jeg har selv vert blant dem som ikke har klart å forholde seg til sin egen skyld. I mitt hjerte hadde jeg ingen tillit til Guds kjærlighet og nåde for meg. All form for skyldfølelse ble automatisk og ubevisst undertrykt, og jeg kom derfor ikke til omvendelse og frihet.

Traumer er noe helt reelt som man ikke skal kimse av, men som jeg var inne på tidligere er det fullt mulig å kombinere sannhet med traumesensitiv omsorg. For et par år tilbake ble jeg kjent med en Christian Life Coach som virkelig hadde en gave når det kom til dette. Samtalene jeg fikk ha med henne ble livforvandlende for meg, nettopp fordi hun ikke holdt tilbake sannheten jeg så sårt trengte å høre selv om den også var vanskelig å ta imot. Hun brukte tid med meg, og delte grundig om sin egen historie. Jeg lærte mye om hvordan ting egentlig henger sammen, og så plutselig så tydelig hvordan den onde hadde lykkes i å holde meg fanget i offermentalitet og skam. Han fikk meg til å skylde på alle de som hadde skadet og såret meg opp igjennom livet, ikke bare for det de hadde gjort, men for hvordan jeg hadde reagert på det de hadde gjort. Men når det ble klart for meg at min lidelse først og fremst handlet om hvordan mine egne syndige overlevelsesstrategier hadde holdt meg borte fra Gud, da innså jeg at jeg hadde mulighet til å bli fri. Jeg var ikke lenger bundet til livslang lidelse kun på grunn av det vonde noen andre hadde utsatt meg for. Jeg kunne bli fri fra min egenpåførte lidelse, fordi jeg kunne bekjenne overlevelsesstrategiene mine som synd og vende meg om fra dem. Jeg har mye mer å si om dette temaet, men det kommer nok litt etterhvert. Poenget mitt er å vise hvordan frihet og helbredelse noen ganger kan utebli som følge av manglende formaning.

Siden har jeg fått enda en venn som formaner meg når hun ser behov for det. Hun har ikke den samme sensitive tilnærmingen, men nå er jeg et helt annet sted når det kommer til mottakelighet. For en del år tilbake var jeg uimottakelig for all formaning, men hadde noen formant meg tidligere hadde jeg kanskje også blitt mottakelig tidligere. Behovet for å motta en formaning avhenger ikke av om man er mottakelig for den eller ikke. Lever man i synd, bevisst eller ubevisst, har man behov for formaning. Er man mottakelig for formaningen er veien kort til omvendelse. Er man ikke mottakelig er det en lengre prosess som må til. Men uten formaningen hadde jo prosessen aldri startet i utgangspunktet. Det trenger altså ikke å være feil å komme med en formaning selv om den blir dårlig mottatt i øyeblikket. En som er langt unna en sann erkjennelse om synd i sitt eget liv må likevel en gang bli konfrontert med sannheten for at Den Hellige Ånd skal få begynne sin prosess med å overbevise dem om sin synd.

I mitt tilfelle handlet det kanskje ikke om liv og død. Jeg vil tro jeg allerede var under nåden på dette tidspunktet, men fortsatt veldig bundet i syndige overlevelsesstrategier. Men man vet aldri helt hvor menneskene som kommer for samtale befinner seg. Kanskje kan en formaning være det som kaller dem til omvendelse og en sann tro på Gud. Kanskje kan vi ved hjelp av en formaning åpne en dør fra bundethet til frihet. Eller enda bedre, lede noen som var døde inn til livet.

Å møte mennesker med forståelse og medfølelse er såklart helt essensielt, og ofte særlig viktig i starten for å opprette en tillitsfull relasjon. Men forståelse og medfølelse kan fint kombineres med at sannheten holdes frem. Det er en guddommelig kunst som Gud selv kan lære oss opp i dersom vi ber ham. Han kaller oss til å både elske og formane hverandre. Som sjelesørgere og kristne veiledere har vi et stort ansvar i å først og fremst være et lys i mørket, og lede mennesker til sannheten. Akkurat hvordan dette bør ta form rent praktisk er umulig å si noe generelt om. Der må hver enkelt be om ledelse fra Den Hellige Ånd i sitt arbeid.